Nå er det rett for jeg går i permisjon fra jobb og kursdrift – og jeg merker et jeg “strutter” med en voksende mage. Det er 3 uker igjen til termin, og det er ikke lenger den samme dama jeg ser i speilet. Proporsjonene er ikke overraskende annerledes – og det er ikke noe tvil om at mage og midjeregion er på et helt annet nivå enn hva jeg er vant til.

En større versjon av meg selv

Jeg har nå en tendens til å feilestimere min egen vidde/bredde, da jeg til stadighet dulter bort i dørkarmer, bildører, mennesker rundt meg, kjøkkenbenken hjemme, vasken på badet – ja listen er lang.. Jeg må nesten bare si unnskyld til andre rundt meg og håpe på at ingen tar seg nær av et dult når jeg passerer forbi. Det kan nemlig føles rimelig klønete nå på slutten av et svangerskap her jeg vagger rundt med økende bekkenløsning, manglende balanse og en kropp i vidde-format. Og la oss ikke glemme netter der jeg nærmest mister pusten av min egen vekt når jeg våkner av at jeg har lagt meg på ryggen eller kjemper med å komme meg fra høyre til venstre sideleie for å finne en ålreit posisjon å sove i.  Likevel må jeg prøve å finne en strategi for hvordan jeg skal takle følelsen av å være tre størrelser større, uten å kjenne på altfor stor utålmodighet mot de siste dagene frem til fødsel. For det er vel lov å innrømme nå at jeg er “drittlei” av å bære denne kroppen og pese bare jeg går opp en trapp – eller er det ikke det?

Vektøkning

Det er nydelig med gravide kropper, og det er klart at jeg kjenner en stolthet her jeg bærer rundt på det vakreste som finnes inni min egen kropp. Likevel sitter jeg med noen følelser om at jeg ikke er så fryktelig flott akkurat nå, og at vekta viser altfor mye. Det er noen mentale sperrer og angst-betonte følelser når jeg ser vekten tikke oppover – godt over 15 kg pluss! Sist svangerskap la jeg på meg nærmere 20kg, og vet at de kommer av igjen. Jeg skrev i vinter et blogginnlegg om å skulle “spise for to” og hva som er en normal vektøkning, les her. Men det er noe med å vandre opp i vektskalaen, og vite at det er litt jobb som skal legges inn etter fødsel for å få alt vekk igjen. Uken etter jeg fikk mitt første barn satt jeg nemlig igjen med 10-12 kilo som først etter 6-9 mnd med amming, turer med vogn, mammatreninger og et fornuftig kosthold forsvant litt etter litt. Jeg brukte da også siste del av kommende år til å samle kroppen og finne tilbake til en “fasthet” i kroppens muskulatur etter å ha vært på “strekk” gjennom svangerskapet. Jeg kan vel si at det tok et år etter fødsel å komme tilbake til en nokså lik versjon av meg selv – minus en litt mindre fast mage og et litt nytt forhold til hva en “mammakropp” faktisk kan være for meg og andre rundt meg.

Det skjedde jo et aldri så lite skifte av kroppsfokus etter jeg ble mamma – der min fasenasjon over hva kroppen min klarer har overtatt fokus fra hva kroppen min tidligere skulle yte og prestere.

En ny opplevelse

Dette svangerskapet har i tillegg vært annerledes enn sist – med mer aktivitet på jobb og fritid – samt et annet barn som krever litt oppmerksomhet. Bruk av energi og prioritering denne gangen er trolig det som gjør at det hele føles litt nytt uansett erfaring fra sist. Det er med andre ord ikke så lett å vite hvordan kroppen reagerer på en annen tilværelse rundt graviditeten nå enn sist. Og det er vel det “alle” sier – både venner, familie, jordmødre, leger og andre fagfolk – nemlig at ingen svangerskap er like, og at vi derfor ikke kan sammenlikne en gravid med en annen. Det er derfor litt pussig at jeg likevel absorberer alt som sies rundt meg om graviditet og andres formeninger om svangerskapet mitt: hvordan det blir å føde nr 2, hvordan svangerskap nr 2 er i forhold til den første og viktigheten av å “nyyyte” eller hvile. Følger jeg normalen? Gjør jeg ting riktig?

Å være glad i seg selv

Noen ganger er det nemlig lettere sagt enn gjort å innstille seg på å elske kroppen sin slik den er og feie vekk anmerkninger om at “nå har du blitt stor” uten å kjenne på usikkerheten rundt sitt eget selvbildet og skjønnhet. Jeg er vel som mange andre damer – litt ekstra sart på kommentarer rettet mot kroppen – men prøver likevel å gi meg selv ros i den indre dialogen. Ja, jeg snakker til tider litt med meg selv i håp om å roe ned antakelser som jeg legger på meg selv om at “hun tenker sånn om meg ja..”, “..nå må du skjerpe deg” eller “nå dummet du deg kanskje litt ut”..

Vi er som regel vår største kritiker, da de fleste kommentarer rundt en flott voksende babymage og “fødekropp” kun er ment godt. Derfor tar jeg meg nå tid før jeg legger meg til å stryke litt over magen og kjenne at den lille babyen snur seg rundt der inne og trives i sin beskyttede lille “hule”. Jeg er både bæreren av det lille vidunderet som snart skal få møte alle spente rundt seg og ikke minst et meget velfungerende maskineri som bidrar til at babyen utvikler seg slik den skal uke for uke. Det er jo helt magisk at kroppen min klarer å bære frem et barn igjen, at jeg klarer å gjøre “jobben” ved siden av alt annet som skjer i livet og beholder troen på at jeg gjør ting som er bra for meg og mine forutsetninger.

Veien videre tilbake i “form”

Jeg heier på meg selv mot innspurten av dette svangerskapet, og ser frem til å møte den “mammakroppen” jeg har etter fødsel. Planen er å bygge meg selv opp med en stor dose omsorg og stolthet ved å ta vare på egen kropp og helse – spise sunt og ikke minst finne et aktivitetsnivå som fungerer trinn for trinn opp mot den sporty livsstilen som jeg allerede trives med.

Så frykt ikke folkens – jeg forsvinner ikke fra bloggingen selv om jeg tar meg en velfortjent “pust i bakken” i barseltiden. Jeg skal nok oppdatere dere og svinge innom mitt Roede-univers igjen om noen uker med en liten “oppskrift” eller plan for veien etter fødsel.




Legg gjerne igjen en kommentar: