Nå har det gått noen dager siden jeg lørdag 17 september 2016 passerte målgang på Rådhusplassen i Oslo sentrum etter å ha fullført min første halvmaraton (21km). Det var utrolig kult å klare og løpe over min personlige distanse-rekord i et sammenhengende løp. Jeg hadde ikke tidligere løpt lenger enn 15 km, så dette var en ukjent opplevelse både mentalt og fysisk.

14429228_10157491488325072_52740887_n

Det gikk først opp for meg at dette faktisk skulle skje etter at jeg hadde hentet startnummer og løpetrøye i teltet på Rådhusplassen dagen før selve løpet. Jeg meldte inn tildelt startnummer og fikk utdelt nummerlapp med tidtakingssensor. Denne måtte være på gjennom hele løpet for å registrere start, mellomtider og målgang.

“Hmmmm, er jeg egentlig klar for dette?” tenkte jeg nervøst i det jeg tok imot konvolutten og håpet at formen og forarbeidet skulle holde mål.

Det er så klassisk meg å krisemaksimere, men nå skulle det uansett skje “koste hva det koste vil”.

14408766_10157491488310072_1455792534_n

På løpsdagen var nervene på topp. Jeg våknet flere ganger natten før og ble usikker på om dette skulle gå eller ikke. “Hadde jeg satt for høye mål til meg selv?” eller “..var det litt voldsomt å tro at jeg skulle komme under 2 timer?”… Dette var tanker som slo inn og ut hele formiddagen før jeg skulle i gang.

14459766_10157491488165072_297032630_n

Men så var tiden kommet. Jeg hadde spist en god frokost, drukket godt dagen i forveien/samme dag og hadde kommet meg ned på Rådhusplassen sammen med pappaen min som personlig støtte. Der ble vi møtt av et folkehav med trenings-glade mennesker. Det var da kjente jeg at det kriblet i magen, og at jeg nærmest ble en smule kvalm i møte med den svære tilsetningen. Dette er vel kanskje hva man kan beskrive som prestasjonsangst..

Men så møtte jeg en sprudlende kurskollega som også skulle løpe, og som impulsivt hadde meldt seg på kvelden før. Målet hennes var litt lavere enn mitt, og dermed sank forventningspresset som jeg selv hadde bygget opp. Jeg begynte endelig å glede meg litt og finne tilbake til vinnerskallen:

“Dette skal jeg søren meg få til”

Jeg hadde i tillegg god oppfølging og støtte i venner og familie som var på plass og skulle møte meg underveis i løypa for å heie. Dette måtte jo gå bra 🙂

14446430_10157491488105072_1607221996_o

Startskuddet for pulje 3 gikk kl 13.40. Vi beveget oss nærmest som en “saueflokk” opp mot Bygdøy Allé, hvor det så løsnet. Avstanden mellom deltagerne og tempoet justerte seg slik at jeg kunne finne en god rytme og en jevn puls. Planen var nemlig å stabilisere pulsen på mellom 170-180 hele veien slik at jeg kunne holde ut gjennom hele distansen.

14438748_10157491488055072_899415674_o

Jeg hadde også bestemt meg for å ligge under 5 min og 50 sek på hver kilometer, slik at jeg kun sikre en total tid under 2 timer. Jeg lå vel mellom 5:00 og 5:30 på snitt tidene i begynnelsen. Det er jo en klassisk nybegynnerfeil å starte litt raskt. Men jeg skal love deg for at det var godt å ha noen minutter å gå på utover i løpet. For starten var fantastisk. Før jeg nådde 10 km så var smilet, sola og publikumsjubelen på plass. Adrenalinet var skyhøyt og det var fantastisk å være i gang.

Jeg møtte på venner og familie i løypa, samt en herlig støtte i mange tusen oppmøtte publikummere. Stemningen i Oslo var helt ubeskrivelig bra. Det føltes ut som alle var på løpetur, for det var mennesker overalt. Kroppen var også på min side gjennom store deler av løpet. Men når jeg passerte 13 km og det begynte å gå oppover så var det tydelig at energi og overskudd begynte å tappes godt. Jeg sikret meg derfor godt med vann og energidrikk på neste drikkepost og jobbet meg mentalt videre opp og rundt Botanisk hage, før nedoverbakkene hjalp meg ned igjen mot Bjørvika. Nå gjenstod 3-4 kilometer av min første halvmaraton, og det ble de aller tøffeste.

14394008_10157491488045072_183884557_o

Jeg hadde som sagt aldri løpt så langt sammenhengende før. Når det kun var 2 km igjen til mål så strammet leggmusklene seg kraftig. Jeg var sikker på at jeg kom til å få krampe, og falle om midt i Karl Johans gate. Vi løp jo nå på brostein og jeg skal love deg for at dette var utrolig tøft. Det føltes ut som kroppen beveget seg i sneglefart, og det var utrolig hvor langt det skulle være rundt Spikersuppa og tilbake opp mot Egertorget. Snakk om å presse kroppen til det maksimale, for nå kjente jeg smerter pga. den fysiske belastningen jeg påførte meg selv.

Det som overrasket meg var ikke dårlig puls og kondisjon, for det holdt seg stabilt. Det som var mest utfordrende viste seg å være beina som holdt på å svikte under meg. Jeg var rett og slett ikke så sterk som jeg trodde, og derfor dabbet tempoet av mot slutten. Leggmusklene var gåene og hold på å gi opp de siste hundre meterne mot mål. Jeg klarte likevel å skjerpe meg mentalt og det siste da jeg utslitt og andpusten nærmet meg målområdet.

Jeg løp over målstreken på tiden 1 time 58 minutter og 26 sekunder 🙂 YES YES YES! Jeg klarte det under målet på 2 timer. For en euforisk og lettende følelse. Jeg tok stolt imot min medalje og gikk haltende gjennom målområdet og ut for å bli tatt imot av nærmeste familie. De var like imponert som meg. Fy flate for en sjuk opplevelse.

Dagene etter var jeg både kvalm, støl og utmattet. Jeg hadde de kommende dagene ekstrem gangsperre – rett og slett fordi jeg var ubeskrivelig støl. Au au au.. Det var likevel en litt god-vond-følelse da det i grunn bare var en klar påminnelse på at jeg fikk det til og pushet kroppet til det maksimale.

Nå gjelder det å finne meg nye mål å strekke meg etter, og finne ut hvilke utfordringer som venter i tiden som kommer! Men først skal det være lov å nyte mestringsfølelsen og eie min egen seier. For er det en ting jeg har lært, så er det at det umulige er mulig. Det tar bare litt lengere tid 🙂




Legg gjerne igjen en kommentar: