Da er jeg i gang som blogger i vårt flunkende nye Roede-magasin, og jeg gleder meg! Jeg har nemlig som plan å fortelle deg litt mer om hva det krever å være kursleder, samt gi deg min historie, mine erfaringer og ikke minst mine hverdagsøyeblikk i tiden fremover. For er det en ting jeg til stadighet minner mine kursdeltagere og meg selv på så er det at “mat er ikke bare mat” og Roede-metoden handler om mer enn et kosthold. Det er hele “pakka” vi snakker om – nemlig vår egen livsstil – inkludert daglige gjøremål, indre følelser, viktige minner og erfaringer som gjør oss til den vi er og hva vi mener er viktig for hver enkelt av oss.

Men hvor starter jeg egentlig når jeg nå blir bedt om å introdusere meg selv? Hva er det viktigste?

12179830_10156178090790072_212720807_nJeg er først og fremst født et matvrak – veldig glad i mat 🙂 Jeg liker å stå på kjøkkenet, smake, tilberede og teste ut nye matretter. Jeg har alltid vært nysgjerrig, og vel lengst unna det man kan kalle “kresen”. Det er jo en fordel når man kommer inn på tematikken rund kosthold. Mat er jo min lidenskap.

10628445_10156015244600072_4080894082465245090_n

Men jeg har ikke alltid hatt et like godt forhold til mat knyttet til selvbildet. Før spiste jeg MYE mat for å prestere som svømmer på høyt nivå. Så den dagen da jeg begynte på videregående, og brått avsluttet min hektiske treningsperiode med en morgenøkt og en ettermiddagsøkt i svømmehallen 5 ganger i uken, så ble mitt forhold til mat endret. Jeg spiste ikke lenger på “måfå” eller for å yte i konkurranser. Jeg hadde mistet litt begrepet rundt hvordan jeg nå skulle fordele måltidene. Sult- og metthetsfølelsen var mindre tilstede.

Jeg ble rett og slett veldig forvirret av matråd og hva som var riktig for meg. Tipper det er flere som kjenner seg igjen her? Aktivitetsnivå endres brått, hormonene bobler over og vekten begynner plutselig å øke i takt med panikken.

Dette var første gang jeg skjønte at mat var mer enn bare drivstoff. At matinntak faktisk hang sammen med døgnrytme, følelser og identitet. Jeg fikk i denne perioden øynene opp for Roede-metoden gjennom moren min som da var fersk kursleder. Det lå kursbøker hjemme som jeg bladde litt gjennom og som faktisk ga mening. Dette var noe jeg kunne forstå meg på, midt oppi et litt virrvarr av ukontrolert inntak av mat og regulering av trening.  Mamma var da og er fremdeles min rollemodell og et godt eksempel på at livet i blant kan komme slengene mot deg. Det er da det er viktig å se på kosthold, vekt og trivsel i sammenheng med hvordan man har det med seg selv. Og jeg har vel, som mange rundt meg spøker om, fått dette rundt kurslederrollen litt “gjennom morsmelka”. Det er jeg glad for i dag!

11873746_10155955718265072_4987430717454792286_n

Kombinasjonen av litt lite mat og en festende tenåringsperiode gjorde at jeg også i en ung alder skjønte at mitt forhold til og dette “flink-pike-syndromet” skulle bli en vedvarende utfordring for meg og de rundt meg. Jeg er et “ja-menneske” – en som sjelden gir meg og som i en stor familie har vært enebarn, sta og litt veslevoksen. Jeg har alltid skulle vise andre hva jeg var god for og vokste på ytre bekreftelser og komplementer.

Samtidig var jeg på innsiden sliten og fant ikke helt grensene for hva jeg ville, burde eller måtte gjøre. Denne hårfine balansen dro meg inn i et trøblete forhold til alkohol, mat, avhengighet og flukt fra at jeg faktisk ikke var verdensmester i alt…

For å gjøre en lang hisorie kort: For flere år siden – allerede i en alder av 20 år traff jeg en psykisk bunn, en tøff kneik og dyrebar erfaring om at jeg ikke klarer alt på egenhånd og innså at jeg trengte litt støtte fra andre. Jeg er ikke noen “superjente” og kunne ikke mestre alle utfordringene jeg den gang stod opp i. Jeg fant da en hånd å holde i, gjennom et nettverk og en støtte i andre som på samme måte som meg måtte snu på dårlige vaner og jobbe litt for å endre livsstil. Konseptet med “lettere sammen” som Roede-metoden også er bygget på, ble da en innarbeidet og viktig verdi videre i livet mitt.

For noen ganger kan det være viktig med forpliktelse og støtte i noen andre som er i den samme prosessen som deg, og som forstår at du kan ha en litt trøblete dag – enten det er i forhold til å si “nei takk” til kakestykker, vinglass, en ekstra porsjon middag eller “ja takk” til en gåtur med en venn eller å sette av litt tid til bare deg og en god bok.

11753746_10155812612770072_8008612656269302732_n

Og som du kanskje allerede har skjønt så kom jeg meg videre, holdt på familie og venner og stod løpet ut for å finne tilbake til meg selv. Jeg fant balansen mellom aktivitet og sult, balansen mellom familie, egentid og venner og ikke minst balansen i følelsen om at jeg “er bra nok”.

Så jeg minner meg hele tiden på at jeg ikke må yte for mye, men heller rose meg for jobben jeg gjør som småbarnsmamma, som kjæreste, som datter, kollega, venn og alle de andre rollene som sjongleres dag for dag. Motivasjon og mestring er derfor en ferskvare som jeg kontinuerlig jobber med dag for dag på hjemmefronten for å få endene til å møtes.

11703112_10155830846765072_6167657857196330415_n

Så status nå er at jeg prøver å holde aktiviteten oppe! Hverdagsaktivitet er mitt ultimatum da ikke alltid hverdagen strekker til for “organisert” trening. Jeg eier ikke lenger noen bil. Jeg har tidligere eid, en som ligner den som du ser på bildet over, en nydelig veteran vw-boble. Så nå tar jeg beina fatt dit vi skal, enten det er til barnehagen, til butikken, mellom kurskvelder og hjemmekontor eller mellom kollektivtrafikken i morgenrushet.

Også er en sykkeltur mot jobben i administrasjonen i Grete Roede i Asker, fra mitt nærmiljø på Nordstrand i Oslo på 3 mil en vei, en superbonus på lik linje som en bakkeintervall eller langkjøring en gang i blant. Jeg har også blitt en kløpper på å sitte på pilatesball foran kontorpulten og funnet ut at jeg faktisk rekker en god del knebøy når jeg pusser tennene. Alle monner drar!

10291173_10155413348795072_496487627153304579_n

Jeg har jo også fått en liten gutt som i blant holder meg våken og tukler det til med søvn og overskudd. Dette bærer hverdagen preg av, noe mine kollegaer, familie og venner ser da jeg til tider møter de litt trøtt og småsyk med en optimisme om bedre tider. Men jeg prøver å finne løsninger enten det er powernaps, kaffekopper eller trening som gir overskudd. Noen ganger er det jo også lov å bare være litt sliten…

11041214_10155291259010072_331238219988361729_n

Jeg er som sagt ingen “superkvinne” og koser meg litt med måte når jeg føler for det – “fordi jeg fortjener det”. Ikke lenger en hel sjokoladekake, men kanskje en deilig munnfull! For jeg har skjønt nå at dersom jeg ivaretar lørdagsgodteriet så føles det mer eksklusivt og jeg nyter det mer når det kun blir en gang i blant.

11150386_10155499170130072_7904350222587159165_n

Også tyr jeg som så mange andre for tiden til noen enklere løsninger en gang i blant i form av en god pakke med mat og ferdige oppskrifter på døra – eller en nødtur innom det lokale sushistedet en altfor slitsom ukeslutt en fredag ettermiddag.

BRIMI_roede-0037

Jeg har vel innsett at jeg er menneskelig, og har mine feil og skavanker som jeg til stadighet veier opp mot litt bedre egenskaper av meg selv. Så da er det lov å trekke beina opp i sofaen, nyte at dagens aktivitetsmål på min Polar Loop (aktivitetsmåler) er nådd, at dette innlegget om meg selv endelig er i havn, den hjemmelagde hamburgeren med søtpoteter er laget og delt med familie og venner og at jeg i grunn er nokså fornøyd med dagen i dag.

Det er hva jeg kaller “hverdagsmagi” – små gleder som utgjør den totale pakken – nemlig livet!




Legg gjerne igjen en kommentar: